Om maks sju dager kan vi si om sesongen 2020-21 ble en opptur eller en nedtur for Sandefjord. Slik dette comebacket i REMA1000-ligaen har blitt, står mye og faller med resultatene i de kommende to eller tre kampene mot Follo.

Det startet ikke så bra, med klare tap for Drammen, ØIF Arendal og Runar i åpningsuka. I tillegg ble vi straffet for en administrativ feil: En spillerovergang var ikke fullført før Drammen-kampen, og vi ble dømt til å tape ethvert innbyrdes oppgjør.

Så kom skadene. En tid spilte vi uten fire av de seks som normalt hadde utgjort første-sekseren. Med Jonas Myreng Elverhøy, Tarik Repesa, Magnus Langeland og Simen Søgaard på skadelista gikk det trått med poengsankingen.

Mot Bækkelaget siste helga i oktober (tapte 26-23) snudde det, og så kom de store oppturene i november og desember. Seier over ØIF Arendal borte, seier over Fjellhammer borte, seier over Runar hjemme, gutta var bare et fattig mål mot Viking fra å ligge på 11. plass til jul. I stedet ble det 13. og sisteplass, men a poeng med både Fjellhammer og Viking. Vi var på gang!

Siden har det vært forbud mot å spille obligatoriske kamper. Fra 19. desember og fram til i dag, 19. mai. Et halvt år uten å ta i hundre prosent. Massevis av treninger, og noen treningskamper, men hele tiden i uvisshet. Er det i det hele tatt noe å trene for? Hva skal vi trene for? Hvor lenge skal vi trene? Blir det kamper? Når blir det kamper?

Det ble kamper. To eller tre, det gjenstår å se. Og jobben til Einar Veierød og Anders Holand Pettersen har vært å få spiller-hodene stilt tilbake til november/desember. Ikke bare spiller-hodene, forresten. Deres egne også. Til de deilige seirene. Til gutsen, trøkket, gnisten, satsingen, fellesskapet som ga de etterlengtede seirene.

I kveld får vi se om de har lyktes. Heia Sandefjord!!